Hvorfor farger er viktige
De fleste av oss oppfatter naturen som en harmonisk helhet av former og farger. I byen derimot, bestemmer menneskene selv hvordan omgivelsene ser ut. Bygninger og gater former omgivelsene, og i disse omgivelsene, er form, funksjon, materialer, stil og farger variable faktorer.Vi kan oppnå harmoniske omgivelser ved å kombinere disse faktorene på riktig måte. Ved å velge spesielle farger, kan tilsynelatende formen endre seg, proporsjonene på rette og buede linjer bli påvirket, og ny spenning kan skapes. Derfor er farger veldig viktige når man skal fome omgivelsene vi bor i. Dette gjør at det ligger mye ansvar i å velge de riktige fargene.
Fargeblanding
En kulørt maling kan blandes med en annen kulørt maling eller med hvitt og svart. På denne måten kan vi få flere hundre tusen ulike fargetoner.
Gult, magentarødt og cyanblå kalles de primære pigmentfargene. Med dem som grunnlag kan vi få fram nesten alle farger når vi også blander med svart og hvitt. Blander vi de primære pigmentfargene i passende forhold, får vi mørkegrått eller svart.
Grønt, fiolett og oransje kalles også de sekundære blandingsfargene. Ut fra disse fargene kan vi igjen blande oss til de tertiære blandingsfargene.
De tertiære blandingsfargene er: rødgrått, som vi får fra organsje og fiolett, blågrått fra fiolett og grønt, og gulgrått fra grønt og oransje.
Det skilles vanligvis mellom to typer fargeblanding;
additiv og
subtraktiv. Additiv fargeblanding oppstår ved at lys med ulik bølgelengde sendes ut fra en lyskilde. Øyet oppfatter det utsendte lyset som ulike farger, avhenging av blandingsforholdet mellom primærfargene. Farger på en TV- eller dataskjerm og farger projisert via en prosjektor oppstår som et resultat av additiv fargeblanding.
Som primærfarger regnes rødt, grønt og blått (RGB). Like deler av primærfargene rødt og grønt gir sekundærfargen gult, like deler blått og grønt gir cyan, mens blått og rødt gir sekundærfargen magenta. Når alle tre primærfargene blandes i like deler, oppfatter øyet det som hvitt. Ved å variere lysstyrken for primærfargene i ulike blandingsforhold, vil en få fram alle farger i spekteret. Det som kjennetegner en additiv fargeblanding er at resultatet av blandingen vil alltid være lysere enn enkeltfargene hver for seg.
Fargene som fremstår i Jotun's Fargevelger er blandet additivt med primærfargene RGB (SRGB)
Subtraktiv fargeblanding er når man blander farger fra et malerskrin, eller blander pigmenter som i maling.
Ved fargetrykk brukes primærfargene cyan, magenta og gult (CMY). Når en blander like deler av gult og magenta får en rødt. Like deler gult og cyan gir grønt, mens cyan og magenta gir blått. Ulike blandingsforhold av cyan, magenta og gult gir en uendelighet av fargenyanser. Like deler av primærfargene blir i teorien svart farge - men i praksis er blandingen brunaktig. Derfor er det vanlig å bruke svart som en egen farge. Denne blandingen av cyan, magenta, gult og svart kalles CMYK.
Det som kjennetegner en subtraktiv fargeblanding, er at resultatet av blandingen alltid være mørkere enn enkeltfargene hver for seg.
Fargene i våre malinger er blandet subtraktivt med våre tilgjengelige brekkfarger. Fargene i Jotuns fargekartmateriell bilder er blandet etter samme metode, men med fargestoffene CMYK. Lamellene med fargekartprodusentens fargestoffer.
Fargesystemet
NCS (Natural Colour System) er et logisk system som bygger på hvordan mennesker ser og oppfatter farger. Systemet kan beskrive alle tenkbare farger og gi dem en NCS-betegnelse. Systemet er utviklet av den tyske forskeren Ewald Hering.
Elementærfarger
Mennesker med normalt fargesyn har evnen til å skjelne mellom svært mange farger. Avhengig av om øyet er trent til å se farger eller ikke, kan vi skjelne mellom hundre tusen og opp til flere millioner farger. Strør vi alle disse fargene utover, vil vi se at seks farger skiller seg ut som helt rene. Disse er hvitt og svart, som er de to ukulørte, og gult, rødt, blått og grønt, som vi betegner som kulørte. Disse seks fargene blir i NCS-systemet betegnet som elementærfarger.
Hvit (W)
Hverken kulørt eller sortaktig
Sort (S)
Hverken kulørt eller hvitaktig
Gul (Y)
Maksimal gul farge som hverken er rød- grønnaktig, sort- eller hvitaktig.
Rød (R)
Maksimal rød farge som hverken er gul- eller rødaktig, sort- eller hvitaktig.
Blå (B)
Maksimal blå farge som hverken er rød- eller grønnaktig, sort- eller hvitaktig.
Grønn (G)
Maksimal grønn farge som hverken er blå- eller gulaktig, sort- eller hvitaktig.
Fig. 1: NCS-systemets seks elementærfarger.
Elementæregenskaper
Studerer vi en gruppe med farger, ser vi at de kan ha forskjellige egenskaper. I gruppen gulfarger finner vi at noen er grønnaktig gule, andre er rødaktig gule, og blandt gulfargene finner vi en farge som vi oppfatter som ren gul.
Fig. 2: Elementæregenskaper.
Ser vi på den røde gruppen av fargeprøver, finner vi liknende forhold. Blandt de røde finner vi gulaktig røde, blåaktig røde og den rene røde fargen. Blandt de blå finner vi rødaktig blå, grønnaktig blå og den rene blå fargen, og i det grønne området finner vi blåaktig grønne, gulaktig grønne og den rene grønne fargen. Farger der vi finner gult, rødt, blått eller grønnaktighet, kaller vi kulørte. I noen farger finner vi ingen kulør, men bare hvitt eller svart. Slike farger kaller vi ukulørte eller nøytrale. Det finnes langt flere kulørte farger enn ukulørte.
Gulhet, rødhet, blåhet, grønnhet, hvithet og svarthet er ulike elementæregenskaper.
Fargesirkelen
Farger kan ordnes etter likhet med de fire kulørte elementærfargene. Disse fire skalaene kan også plasseres i en sirkel som vi kaller fargesirkelen. Fargesirkelen gir oss en oversikt over de fire kulørte elementærfargenes forhold til hverandre. Fargesirkelen kan sammenlignes med et kompass som gjør det mulig å finne frem i fargeterrenget. De fire elementærfargene Y, R, B og G er plassert i hver sin himmelretning. I nord finner vi gult, rødt er plassert i øst, i syd finner vi blått og grønt er mot vest.
Fig. 3: Fargesirkel som er delt i 16 deler, med tre mellomfarger mellom hver av de fire elementærfargene. Kulørene i denne sirkelen er maksimalt sterke. Disse kalles maksimalkulører.
Fargetriangelet
I en samling kulørtonelike farger ser du at hvitheten, svartheten og kulørtheten kan variere. Vi kan beskrive disse fargene ut fra en kulørtones slektskap med de to ukulørte elementærfargene hvit (W) og svart (S).
Fig. 4: En kulørtones farge til svart/hvitt.
Med de tre fargene kan vi lage en likesidet trekant med kulørtonen C i den høyre spissen, hvitt (W) i den øvre og svart (S) i den nedre spissen. På linjen mellom svart (S) og maksimalkuløren (C) mangler fargen hvithet. På linjen mellom hvit (W) og svart (S) mangler fargen kulørhet (fargestyrke). Her finner vi den nøytrale (rene) gråskalaen. På linjen mellom hvit (W) og maksimalkuløren (C) mangler fargen svart. Her finner vi de rene hvitaktige nyansene.
I NCS-systemet er det maksimalfargene fra fargesirkelen som det er utarbeidet fargetriangler av. Totalt i NCS-systemet er det 40 fargetriangler, et triangel for hver kulørtone på NCS-fargesirkelen.
En farge som har en bestemt grad av hvithet, svarthet og kulørthet, og som er markert med et punkt på fargetriangelet, kaller vi en nyanse.
I NCS-systemet blir to tallkombinasjoner brukt for å bestemme en farge eksakt. De to første tallene viser innholdet av svarthet, og de to siste mengden av kulørthet (fargestyrke). Av den grunn er fargetriangelet delt inn i prosent.
Fig. 5: NCS-fargetriangel.
Svarthetsskalaen angir fargens slektskap med svart, og kulørhetsskalaen angir graden av slektskap med maksimalkuløren fra fargesirkelen. Hvitheten behøver vi av praktiske grunner ikke å oppgi. Når vi opplyser om fargens svarthet og kulørthet i prosent, er hvitheten det som mangler på 100. En farge som har NCS-betegnelsen 1080, sier at fargen har 10% svarthet og 80% kulørthet. Legger vi sammen 10+80 får vi 90, som vi trekker fra 100, og hvitheten er 10%. Har fargen ingen svarthet, angir vi det med 00 for eksempel 0020. Hvis fargen er grå, ingen kulørthet, angir vi det med 00, for eksempel 3000. Da har fargen 30% svarthet, ingen kulørthet og 70% hvithet.
Når vi beskriver en farge med verdiene fra fargetriangelet og fargesirkelen, for eksempel farge 1080 Y70R, gjør vi som følger:
NYANSEN 1080
Svarthet 10%
Kulørthet 80%
Følgelig hvithet 10% (10+80+10=100)
KULØRTONEN Y70R
Gul med 70% rødt (70+30=100)
NCS-KODE 1080-Y70R
En klar dyp, svakt gulaktig rødfarge
Kontraster
Farger er som kameleoner, de forandrer seg med omgivelsene og med de fargene de kommer sammen med. Det kan også oppstå motsetningsforhold eller kontraster mellom farger som hver især gir spesielle fargeuttrykk.
Kald/Varme kontraster
Fargene kan inndeles i kalde og varme farger. Den blågrønne er kaldest og rødorange er varmest. En annen virkning hos de kalde fargene er at de gir oss en følelse av fjernhet, mens de varme gir motsatt virkning.
Fig. 6: Kalde og varme kontraster.
Flatekontrast
Vi tar to like farger som hver for seg ligger mot ulik bakgrunn. De to fargene kommer ikke i berøring med hverandre. Vi flytter blikket fra den ene til den andre og opplever at fargene forandrer seg. Det vi ser nå er flatekontrast. Fargeflatene er de samme, men vi opplever dem forskjellig fordi bakgrunnen er ulik. Ved flatekontrast vurderes hver farge for seg (mot omgivelsene), og så sammenligner vi de to synsinntrykkene mot hverandre.
Fig. 7: Det er den samme gråfargen i de to figurene.
En lys grå farge ser mye mørkere ut mot hvit bakgrunn
Fig. 8: Et mørkt hull på en lys bakgrunn virker mindre.
Suksessiv kontrast
Et annet ord for suksessiv kontrast er etterbildning. Hvis synssansen over tid blir påvirket for sterkt av en farge, blir den brakt ut av likevekt. For å motvirke dette setter synssenteret i hjernen automatisk igang motreaksjoner. Når vi så flytter blikket på en annen, helst nøytral flate eller lukker øynene, kan vi se et etterbilde av den motstående fargen på fargesirkelen. På midre fargefelt framtrer også formen. Etterbildet gir et omvendt inntrykk av den opprinnelige fargen. Lyse farger blir mørke, og grønne farger blir røde eller omvendt. Etterbildet er mindre markert for lyse og duse farger.
Fig. 9: Se på det grønne fargefeltet i ca. 15 sekunder. Flytt så blikket over til krysset. Fargen du ser er komplementærfargen til den grønne.
Harmoni
Hvordan fargene virker på menneskene, er forskjellig fra det ene mennesket til det andre. Det en liker, behøver ikke å tiltale en annen. Likevel kan vi sette opp visse generelle holdepunkter for harmoniske fargesammensetninger. Et godt prinsipp er at fargene samlet skal uttrykke en helhet uten at den enkelte fargen mister sitt særpreg. I en disharmoni er det alltid en eller flere farger som bryter helhetsbildet. De tre fargeegenskapene kulørtone, svarthet og kulørthet må avstemmes i et riktig forhold til hverandre. Samtidig må det også være en viss spenning og kontrast mellom dem så ikke helhetsinntrykket blir kjedelig. Her er noen retningslinjer:
Nabofarger og kvartsirkel
En kvartsirkel er begrenset av to elementærfarger, for eksempel rødt og blått. Alle fargene i en kvartsirkel vil på grunn av slektskapet – rødheten og blåheten – harmonere med hverandre. Man kan velge to eller flere farger fra kvartsirkelen. Disse kan varieres med forskjellig grad av svarthet og kulørthet.
Fig. 10: Fargene i kvartsirkel i praksis.
Nabofarger og halvsirkel
Slektskapet kan også utvides til å omfatte deler av en halvsirkel, men begrenses til å passere bare en elementærfarge, for eksempel rødt.
Velger vi midtfargen mellom gult-rødt og midtfargen mellom rødt-blått som grense for fargekombinasjonen, vil alle fargene ha egenskaper til felles – rødheten.
Fig. 11: Fargene i halvsirkel i praksis
Motstående farger
Fargesirkelen kan deles i fire motstående kulørgrupper. Elementærfargene gult og blått er motstående farger, og det samme er elementærfargene rødt og grønt. Hvilken som helst tone i den gule sektoren har sin motstående farge i den blå sektoren, for eksempel er en rødaktig gulfarge, Y20R, motstående farge til en grønnaktig blåfarge B20G.
Fig. 12: Motstående farger i praksis.
Kulørtonelikhet
En sikker fremgangsmåte i fargesetting er å bruke kulørtone fra fargesirkelen og kombinere den med forskjellige nyanser fra det tilhørende fargetriangelet. Nyansen – fargens svarthet og kulørthet – velger vi fra fargetriangelet. Kombinasjonen kan varieres i nyanser med svak kulørthet sammen med sterkt kulørte farger.
Fig. 13: Kulørtonelikhet i praksis.
Nyanselikhet
En annen fargekombinasjonsmåte er å velge en nyanse fra fargetriangelet, og variere kulørtonene i samme nyanse. En slik fargesammensetning gir større variasjonsmuligheter. Likevel vil fargene ha noe felles som gir likheter, som lik svarthet og kulørthet.
Fig. 14: Nyanselikhet i praksis.
Lys og farge
Fargegjengivelsen er avhengig av belysningen og av hvilken refleksjonsevne flatene har. Naturlig dagslys er den ideelle formen for belysning. Dagslyset er gjerne gulrødt om morgenen og om kvelden, og blåhvitt midt på dagen. Årstid og værtype har også stor innvirkning.
For å beskrive lyset nærmere bruker vi ordet fargetemperatur. Dersom man varmer opp f.eks. stål, vil det ved en bestemt temperatur begynne å gløde med et rødaktig lys. Fortsetter vi oppvarmingen, ser vi at fargen på lyset forandrer seg med temperaturen. Det blir lysere og klarere jo høyere temperaturen er, og når til slutt en blåhvit farge.
Sammenhengen mellom temperaturen og fargetonen bruker vi til å karakterisere lyskilden. Fargetemperaturen blir angitt i kelvingrader (K).
Kunstig lys inneholder ikke alle sollysfargene i samme mengde. Lyset gjengir derfor ikke alle fargenyanser like naturlig. De forskjellige lyskildetypene gjengir dessuten fargene forskjellig.
Fig. 15: Her ser vi de samme flatefargene slik de vil fortone seg i lys fra en glødelampe med fargetemperatur 2800 K (vil venstre) og i lys fra lysrør av typen "dagslys", med fargetemperatur 6800 K (til høyre). Som en regel kan vi si at lav fargetemperatur gir lys med "varm" farge, og høy temperatur gir lys med "kald" farge.
En glødelampe gir et varmt lys, lyset fra et lysrør kan være kaldt og blåaktig.
Det finnes en standard for hva som er "riktig" lys. Det kalles "normalt dagslys", og har en fargetemperatur på 6500K. Det har følgende enkle definisjon: "Lys målt kl. 12.00, midtsommer, på en lettskyet dag – mot nord." Alle farger blir produsert og kontrollert ut fra denne standarden.
Det er viktig å være oppmerksom på at en liten variasjon i tone eller lys kan forandre fargegjengivelsen vesentlig. Kontroller derfor alltid fargeprøver og tekstiler ved den lyskilden som skal brukes. To farger som ser like ut i lampelys, kan være ganske forskjellige i dagslys.
