Ikke minst skyldtes det de omfattende markedsaktivitetene man følte seg presset til i den beinharde konkurransen. Betydelige beløp ble brukt til å slåss mot hverandre, uten at man oppnådde annet enn å forbli på stedet hvil. Etter hvert ble faren for at store utenlandske produsenter skulle få kontroll med deler av norsk malingindustri overhengende.

Det hører med til bildet av Norge hadde (og har) et av de høyeste malingforbruk per capita i verden. Prisnivået og kvalitetsnivået på produktene, var også høyt. Kort sagt, selv om Norge var og er et lite marked, var det fristende nok for storprodusenter med rikelig kapital.

De fire store operatørene i det norske marked så denne faren. De ble enige om at man ikke kunne fortsette å konkurrere hverandre i hjel. Det ville sannsynligvis føre til at malingbransjeni Norge ganske raskt villle bli dominert av utenlandske interesser. Forskjellige løsninger ble distkutert, og i august 1971 var enighet oppnådd. En forutsetning som Odd Gleditsch jr. - daværende adm.dir. i Jotun Odd Gleditsch - fremhevet, var at alle de fire største måtte gå med. Bare ved en slik storfusjon ville man i tilstrekkelig grad blokkere det norske marked for utenlanske mulige inntrengere. Og slik ble det.

Formelt ble A/S Jotungruppen stiftet den 2. januar 1972. De fire fusjonspartnerne var Alf Bjercke A/S, Fleischers Kjemiske Fabrikker A/S, A/S De-No-Fa og Lilleborg Fabrikker og A/S Jotun Odd Gleditsch.